i morgen smeller det igjen fra en av Norges desidert mest aktive gatekunstnere!
Gleder meg 
7 Likes
Unveiling av verket hans i Tromsø eller?
En av Norges desidert mest aktive ?
Er vel Norges desidert beste 
Her er det også stor spenning
Ja
kommer det release? kommer det en Tromsø edition?
time will tell!
1 Like
Tviler på det blir noe release. Har hatt 3 releaser i år, og slik jeg har forstått det så er det mange for å være afk.
Live
3 Likes
Frysninger og gåsehud over hele kroppen! Dette er sterkt! Film, musikk og kunstverket!
For et fantastisk prosjekt - PieceByPiece manifesterer seg kjapt og skikkelig! Dette er bra!
23 Likes
Er 100 % enig og vil legge til RESPEKT for AFK, for en kunstner, hatten av
8 Likes
Dette er den nye favoritten fra AFK. Wow!
1 Like
Takk for fine ord, Shagga!
Om noen av dere er i Bergen, tips tips, er det utendørs projektorfremvisning av film og videoloop med musikk på KODE (Rasmus Meyers).
7 Likes
Vakkert 
Her er han god.
1 Like
Anbefaler å lese denne. Sikker ikke alle som fikk den med seg på nettsiden.
“KJÆRE PASIENTEN MIN”
Jeg heter Gro og er kreftsykepleier. Jeg har spesialkompetanse om kreftsykdommen som har rammet deg. Jeg kan mye om strålingen og om cellegiften du tilbys, om munntørrhet og fatigue du opplever underveis, og jeg skal også forsøke å hjelpe deg med hjertebanken som kommer når du får beskjed om at du ikke kommer til å overleve dette.
Jeg elsker jobben min, og jeg passer til den. Jeg har alltid visst at jeg ville bli sykepleier. Jeg har brukt over 1600 dager på skolebenken for å lære meg det du trenger at jeg kan, og jeg lærer fortsatt.
Jeg skal være tryggheten din under hele forløpet ditt, underveis i alt dette urettferdige, heftige som har rammet deg. Når du rammes, rammes også familien din. Jeg er der for dem og. Jeg har trening i å snakke med barna dine om at du snart ikke er her lenger. Jeg kan ikke ta bort smerten over at du skal dra – jeg kan bare være der.
Backstage, når alle har dratt, er jeg fortsatt der.
Jeg tør å sitte hos deg når du er rasende på kreftsykdommen som tar fra deg det du har og er, og når mannen din er fortvilet fordi du snart skal dø her hos meg. Jeg tar faglige diskusjoner med den unge vaktlegen om å få øke på smertestillende, fordi jeg ser at du trenger det, og jeg gir meg ikke. Jeg er på din side! Jeg er god på smertepumpen du bruker.
Jeg bryr meg så mye om deg at etter kveldsvakta ligger jeg lenge ut over natta og tenker på deg og familien din, og ber for dere – selv om jeg skal opp igjen klokka fem over seks for å være hos deg en ny dag. Og jeg vil ikke at du skal merke at jeg er sliten.
Jeg sitter fortsatt ved siden din når du har sluttet å puste. Og det er jeg som pakker deg varsomt inn i laken for siste gang, nesten som mammaen din gjorde da du ble født, etter at familien din har dratt hjem – uten deg.
Mens jeg gikk for å hente mer morfin til deg, måtte jeg svare på en telefon som ikke kunne vente. Så måtte jeg hjelpe en kollega med å legge inn venflon hos en annen pasient.
Les videre …
Jeg kjente at jeg burde ha spist, men det må bare vente, fordi legen kommer hvert øyeblikk, og hun har mye å gjøre, hun trenger at jeg er klar når hun kommer.
I det jeg skal gå inn til deg for å smertelindre, ringer mine andre to pasienter på samtidig, og trenger min hjelp.
Det var du som måtte vente fordi vi var for få på jobb.
Når du har reist videre, er minnet om deg fortsatt levende hos meg, bare at nå ligger jeg våken og tenker på at du måtte vente på morfinen din.
Jeg forsøkte å gjøre alt for deg, min kjære pasient, men det kjentes som om jeg aldri strakk til.
Kjærlig hilsen din sykepleier.
Jeg er kreftsykepleier med spesialkunnskap, og jeg har en ganske lang og bred klinisk erfaring.
I tillegg har jeg i flere år vært opptatt av de belastningene sykepleierne jobber under, også de følelsesmessige tunge takene de må ta – uten særlig støtte.
Sykepleiere er sterke ressurspersoner, de tåler mye. Men for å kunne hjelpe andre, må man selv være i balanse.
Hvem sitt ansvar er det å legge til rette på arbeidsplassen, slik at den ansatte kan utføre jobben sin med minst mulig slitasje, og å lære opp arbeidstakerne i å håndtere belastingene? Det er naturligvis arbeidsgiver.
Sykepleiere har en stressende hverdag, med utrolig mange arbeidsoppgaver.
Vi har bred kompetanse, stor kapasitet, og vi parerer baller fra alle kanter i løpet av en dag, mange ganger er det uforutsette baller fra uventet hold. Man må være forberedt på alt, alltid. Skuldrene kan være høye, og det er mange samtidighetskonflikter.
Nettopp kom det ut en bok av forfatterne Haavik og Toven som er ærlig om at hjelpere også trenger kunnskap om sine arbeidsbelastninger, og verktøy for egenivaretakelse. Boken har den betimelige undertittelen «er vi ikke betalt for å tåle dette?»
Spørsmålet er viktig. Jeg har ikke funnet det på lønnsslippen.
Verden, Norge, ditt lokale helsetilbud, du! er avhengig av at sykepleierne stiller på jobb, og leverer. Det gjelder liv og helse.
Men nå flykter vi fra yrket vi trengs i!
En av fem sykepleiere orker ikke mer av jobben, og går over til transportbransjen, til butikkhandelen, til sykemelding. Jeg har kjent meg så alene sammen med mine kollegaer. Hvem kan hjelpe oss, hvem vil høre og forstå?
Hvem kan gjøre noe!
Så fikk jeg en telefon fra Sykepleierforbundet.
Og fra en kunstner som kaller seg AFK. Min sønn på 11 reagerte på navnet – hvorfor heter han «Away From Keyboard»?
Fordi han er ute og gjør noe. Bryr seg. Lytter, ser, spør – fordi han tror på budskapet, og forstår!
Han brukte ikke lang tid på å se at jeg ikke er alene om å drukne i jobben, at vi er mange, mange, at dette ikke kan fortsette. Både på grunn av de personlige belastningene for sykepleierne, men også for hele landet – hvem vil ha en utbrent sykepleier, som ikke lenger greier å håndtere arbeidshverdagen sin, og som ønsker seg langt vekk fra yrket?
Utbrente sykepleiere er farlige i jobben, de kan gjøre feil, de blir kyniske og fortvilte – men sannsynligheten for at du ser det, er ganske liten.
Sykepleiere er ofte svært profesjonelle i jobben sin, og ønsker ikke at du som pasient skal merke at de noen ganger gråter på medisinrommet før de kommer inn på rommet ditt for å hjelpe deg. De ser på seg selv som hjelpere, som tåler, som fikser og står på.
Inntil grensen er nådd.
Hjelpere må også ivaretas. Spesielt hjelpere, faktisk! Hvis det ikke skjer noe ganske raskt med arbeidsbelastningen til sykepleierne, vil de fortsette å diffundere ut av yrket, noen slamrer døra hardt igjen idet de forlater, andre legger bare igjen et stille tomrom i avdelingen de jobbet på.
Sykepleiere må få de verktøyene de trenger for å håndtere alt de må stå i i arbeidet. Rett og slett undervisning i egenomsorg. En oksygenslange!
Der ord om sykepleiermangel ikke når frem, der loslitte fraser og varsler om nedskjæringer, underbemanning og flukt fra yrket ikke ser ut til å virke*…kan dette bildet vise at nå, nå er vi helt nødt til å ta vare på sykepleierne, gi dem det de selv ber om, og lære dem å ta vare på seg selv?*
Kanskje får vi da sykepleiere som kan puste, ha hodet godt over vann, gi deg det du som pasient trenger, og fortsatt greie å ha et liv utenom jobben?
Er det for mye? Å be om å få puste i jobben?
– Gro Kiil Larsen
9 Likes
Gjør en objektiv faktasjekk. SSB og div universiteter har gjort en del forskning på området…
Blir sykepleierne mindre utbrente hvis de får mer lønn…?
Nei, ikke bare lønn. De trenger bedre og mer moderne sykehus og utstyr. Flere ansatte. Kanskje til og med en betalt middag på julebordet. Kanskje også en julegave, bortsett fra en kopp med sykehusets logo på. Ps! Jeg er ikke sykepleier.
2 Likes
Er det det du drar ut av den så synes jeg du burde lese på nytt. Jeg leser at de trenger hjelp med arbeidsbelastningen, det vil si midler til å ha flere på jobb samtidig f eks…?
1 Like
Problemet ligger vel i at det i dag er lagt opp til at man skal spare hver minste krone så langt det lar seg gjøre i helsevesenet. Det vil i praksis si at det skal være minst mulig folk på jobb så lenge det er forsvarlig. Denne grensen pushes hele tiden, og der fokus til ledelsen i de ulike helseforetakene er sparing, sparing, sparing. Bland inn litt New Public Managment som fungerer bra i andre virksomheter så får man en fin cocktail for de som må stå i driten hver dag og som ikke sitter på et kontor fremfor en datamaskin og tar avgjørelser på vegne av andre.
Hadde fokuset vært at sykepleiere/helsefagarbeidere skal ha det bra på jobb, så må man først og fremst ansette nok med riktig kompetanse. Som alle vet krever det ressurser. Også blir flaskehalsen, hvordan får man nok mennesker til å ønske å ta den utdanningen som gir riktig kompentanse? Jo, som du nevner lønn er et betydelig virkemiddel i dagens arbeidsmarked. Ingen ønsker å tjene 450k - 500k/år etter ti år i yrket. Spesielt når de sitter på et ganske stort ansvar, og hvis feil skulle skje som for eksempel at noen blir alvorlig syke og dør på vakt, så kan man selv bli stilt ansvarlig. I tillegg til at de må løpe ræven av seg hver gang de er på jobb.
Står det noe om det i statistikken på SSB?
6 Likes
Jeg ser det for meg. Han sitter med kjøkkenbordet. Tørker seg rundt kjeften med silkehåndkle for å få vekk de siste restene av bearnaise sausen i munnviken. Han smatter på entrecote stykket. Ja, han har blitt fortalt av en kokkevenn at det er best smak i den delen av dyret. Mye fett vettu. Og en skal tygge med åpen munn. Da fremhever en smaken. Fortalt av samme kokkevenn. Alt skyldes ned med en supertoscana. Tignanello. Ikke faen om det betyr så mye. Han leste ett eller annet sted at dette var vinen man måtte drikke. Ja, flasken koster jo 800 spenn så da må det være bra ikke sant? Mer der det kommer fra. Monday blues. Var det i DN helg det stod kanskje? Samma det. Han setter fra seg glasset. Åpner laptopen. “Nå skal jeg inn på kunstveggen å lage litt bråk. Skaaa vi see… oi… se her… nå syter sykepleiere om mer lønn!! Target acquired”.
Han lener seg tilbake. Fornøyd. Mens han stirrer rett inn i ett av sine verk fra Sandra Chevrier på veggen. Life is so fucking good. “Hey google, turn on the fireplace”.
(Sorry Toris… jeg bare måtte) 
17 Likes
