Anbefaler siste nummer av Billedkunst hvor blant annet dette er tema.
Fra lederen:
Det som er kult med å jobbe i et blad som Billedkunst, er at man får mulighet til å jobbe med veldig interessante og temmelig kompliserte ting. Som i dette nummeret kokte ned til ett enkelt spørsmål: Hvem har makt til å skrive den fortløpende kunsthistorien?
Målet med denne utgaven av Billedkunst var nemlig å bygge videre på diskusjonen som i hele 2016 har løpt i blant annet Kunstkritikk, Aftenposten og Klassekampen om hvordan Nasjonalmuseet forvalter innkjøpsbudsjettene sine og hvordan kunst erverves. Og å løfte denne et nivå opp for å se på maktstrukturene mer enn innkjøpsbudsjettene.
Men selv om vi har snakket med usedvanlig mange mennesker, er jeg usikker på om vi klarte dette. Og det tror jeg er min egen skyld mer enn dem vi har intervjuet.
I februar stilte kritiker Erlend Hammer et spørsmål i ingressen til kommentaren «Kunsten og det nettbaserte livet» (Morgenbladet, 19.02.): «Kan det sosiale nettet bety slutten på kunstinstitusjonen slik vi kjenner den?» Hammers tese var at opprettholdelsen av statiske autoriteter er vanskelig når kulturlivet utfolder seg i all sin sosiale mangfoldighet på nettet. Jeg synes dette er et veldig betimelig spørsmål, og tok dette videre til dem jeg snakket med. Er institusjonene virkelig i ferd med å miste makten?
Dere kan lese svarene her i bladet. Men det er et annet aspekt ved Hammers tese som kanskje er vel så interessant som institusjonell makt i denne sammenhengen, og det er om vi lever i en tid der den teknologiske (digitale) utviklingen er så voldsom at den tradisjonelle kunsten rett og slett ikke holder tritt. Dette er i tilfelle de etablerte kunstnernes problem mer enn institusjonenes – litt som under den industrielle revolusjon, da den statiske, viktorianske måten å male på, viste seg helt uegnet til å fange essensen av 1870-årens jernbanestasjoner og tekniske nyvinninger. Mens Claude Monets den gang refuserte bilder nå utgjør vår kollektive hukommelses kanoniserte bilde på hele epoken. Og det som den gang var en ekspansiv og kaotisk samtid, er i dag særdeles kunsthistorisk homogenisert som impresjonismen.
Kan det være at vi er i en liknende situasjon? Har kunsten emigrert til steder ingen engang tenker på å lete. Til internettets avkroker som i dag ikke engang anses som kunst? Steder som er perifere i dag, men kanskje sees som ryddige sentrum i fremtiden. Og at vi bare trenger litt tid til å filtrere, lete opp mønstre og syntetisere denne nye måten å tenke, produsere og publisere kunst på. Og her er jeg overbevist om at de tradisjonelle institusjonene fortsatt kan spille en nøkkelrolle.
Men det kan ta litt tid. Og det betyr jo ikke at museene skal slutte å kjøpe unge kunstnere etter beste evne her og nå. Men, for å være litt frekk, synes jeg veldig få av dagens unge, etablerte kunstnere er i nærheten av å fange essensen av min samtid. Og jeg mistenker at det som om hundre år vil stå igjen som vår tids kanoniserte verk, fortsatt flyr fort og fritt under radaren til den seige materien som utgjør den etablerte kunstverdenen.
Hvilke tanker gjør Kunstveggens medlemmer seg rundt dette temaet?
Fortsetter derfor bare her.
