Torstein Træen - nylig leder av tdf og Pøbel-fan!
Og, for å ha det sagt: Heia Norge 
I kveld smeller det 
Flott samling
Frekk ramme!
Flott samling! Lyst til å fortelle litt om de ulike verkene og hvordan du kom over dem? 
Det nederste bildet av Vanessa Baird var det første veggkunstverket jeg kjøpte. Jeg likte utførelsen, fargene og temaet. «Hvorfor antar vi at alle prinsesser har den perfekte kroppsidealen som finnes i verden? Dvergene er ikke happy, men hvis man blir så lett forferdet av et menneskekropp som ikke er skapt av Dr. KI, så blir det det. Vær så god!» Jeg støtter ideen bak verket, og ble egentlig bare korrumpert av tanken på at jeg endelig hadde funnet et bilde jeg faktisk hadde lyst til å eie og som jeg hadde råd til med litt penger i sparegrisen. Det var tidlig i 2025, da markedet fortsatt var kjøperens marked.
Kaninen likte jeg rett og slett. Det er et av favorittbildene våre av Vanessa Baird, og det er ikke et verk som finnes på et museum. Det lå ingen annen tanke bak kjøpet enn at vi likte det høyt kunstneriske nivået i utførelsen. Og det er jo morsomt med en hårløs kanin ved bålet. Hun virker litt traumatisert, men samtidig er det godt og varmt, og det er masse liv rundt henne.
Vi hadde lenge sett etter et Terje Ythjall-bilde sammen med kona mi, men det var alltid noe som ikke var helt riktig med verkene vi fant, eller så tapte vi på auksjon mot andre. En uke etter en slik skuffelse dukket dette bildet opp på en nettauksjon. Vi brukte tre uker på å analysere auksjonen nøye og prøve å forstå hva som kunne skje i de siste fem minuttene. Til slutt fikk vi det omtrent 20 prosent billigere enn forventet og vant mot fire andre budgivere.
Bildet heter «Innlandsmatroser, feiring av en reise som ikke har begynt». Jeg har også et pedagogisk syn på det å samle kunst, og synes det er morsomt å tenke på hvor viktig det er å utvikle barns fantasi allerede i tidlig alder. Det går ikke an å faktisk reise med en lekebåt som står i skogen, men det er fullt mulig å feire denne reisen. Det er kanskje nettopp det som gjør bildet så fint.
Melgaard er ankerpunktet i hele samlingen, og mest sannsynlig blir det ikke noe «større» verk enn dette i samlingen min. Jeg likte Bjarne Melgaard og Vanessa Baird allerede fra jeg så verkene deres ved siden av hverandre på Astrup Fearnley Museet for noen år siden. Etter min mening balanserer de hverandre på en måte som minner om hvordan farger balanserer hverandre i et abstrakt kunstverk. Eller kanskje som Alfa og Omega i Munchs verk.
De er veldig forskjellige, men begge ble kjent på 90-tallet og representerer på hver sin måte det ytterste av hvordan verden kunne oppleves før årtusenskiftet. Begge er litt triste, men finner samtidig humor i dette. Det er kanskje nettopp det som løfter dem begge opp på en pidestall: De gjør det uten skam. «Det er meg. Du kan like det eller ikke, men I don’t care!»
Bildet er fra 1998 og heter «Ithurts Animal». I denne perioden ble Melgaards bilder skapt ut av nødvendighet – med en rå energi, nesten som kunstnerens eget nervesystem. Ideen bak verket er «shopping and spending is a virtue to collapse the capitalist system», noe jeg synes er interessant. Men figuren er likevel ikke glad, og jeg tror ikke han hadde så mye suksess med å prøve å gjennomføre ideen etter en «brainstorm». Man bør bruke midlene sine fornuftig.
Dette er blant mine fem favorittverk av Melgaard noensinne, og det er en ære å eie det. Jeg har tenkt på å låne det ut i fremtiden, men håper virkelig at jeg aldri trenger å selge det i min levetid.
I tillegg har verket et sentimentalt pluss: Moren min sa at det var et «vakkert bilde». Hun har ikke likt noen av de andre bildene mine på samme måte. Hun liker stort sett lyse og tradisjonelt vakre kunstverk, for eksempel Harald Sohlberg. Det er lett å overbevise noen som har lest flere tusen sider og har hodet fullt av moderne kunst. Det morsomste er å involvere mennesker som egentlig ikke er spesielt glade i samtidskunst og likevel oppdage at ett bestemt verk kan treffe dem.
