For å sparke i gang: Jeg har akkurat gitt ut en ny plate, og denne gangen valgte jeg å bruke et av kunstverkene jeg selv eier som cover. Maleriet er laget og signert av Remus Grecu, som jeg kjøpte i 2022. Jeg tok direkte kontakt med Remus i forkant, fikk tommel opp, og han bestemte også hvilket utsnitt som skulle brukes. Det originale maleriet er rektangulært, så vi måtte finne en kvadratisk “ramme” som passet.
Dette fikk meg til å tenke: Mange platecover er så sterke visuelt at de står helt på egne bein som kunstverk. Banksy har vel også brukt noen av sine verk på platecover, og i enkelte tilfeller designet cover helt fra bunnen av, eller husker jeg feil? Uansett er det et faktum at mange band og artister ser på coverdesignet som et kunstprosjekt i seg selv, ikke bare som et visuelt tillegg.
Andy Warhol er kanskje en av de mest kjente eksemplene på når kunstverden og musikkverden virkelig smeltet sammen. Han designet blant annet det ikoniske banan-coveret for The Velvet Underground & Nico (1967), hvor originalutgaven til og med hadde en avtagbar bananskall-sticker. Warhol sto også bak det berømte platecoveret til The Rolling Stones’ Sticky Fingers (1971), med et fotografi av en jeanskledd hofte med ekte glidelås som kunne åpnes. Begge eksemplene viser hvor viktig coverart kan være som en forlengelse av kunstnerisk uttrykk, og ikke minst hvordan et platecover i seg selv kan bli en del av popkulturell historie.
Uten å gå for langt inn i materien, for her er det mye å ta av, sender jeg stafettpinnen videre. Jeg er sikker på at det finnes mange musikkinteresserte kunstsamlere her inne!
Del gjerne bilder av platecover du mener fortjener en plass på veggen!
Ellers så er jo ikke det siste coveret av Leif Ove Andsnes siste utgivelse så dum heller. Vet ikke om det er den fulle versjonen for den virker å være litt avkappet, men fjern teksten så har man et fint bilde.
Er jo også noen som bare har spraymalet på venyl plater. Er ikke så dumt det heller, og er nok noen av medlemmene her på veggen som sitter på noen «originale» venyl plater fra div kunstnere
For noen år siden arrangerte Kitchen i New York en tribute til Sonic Youth-bassist Kim Gordon, og de fikk Pettibon til å tegne dette motivet av Kim Gordon og Dan Graham (en annen favoritt). Jeg måtte selvsagt henge et av de 100 eksemplarene på veggen.
Fantastisk! Pettibon og Goo-omslaget er ikonisk, ingen tvil. Sonic Youth har alltid hatt en utrolig bevisst og spennende tilnærming til visuell kunst, og Goo satte virkelig standarden.
En annen artig Sonic Youth anekdote som knytter musikk og kunst sammen, er Nurse-coveret fra 2004, basert på ett av Richard Prince sine Nurse-malerier. Prince sin serie med bearbeidede pulp-romanomslag er jo både kitschy og urovekkende på samme tid, altså en perfekt match for Sonic Youth sitt uttrykk på den tiden.
Det som gjør det ekstra gøy er at Erling Kagge kjøpte ett av disse verkene før Prince virkelig eksploderte i markedet. Da hypen nådde nye høyder, blant annet hjulpet av nettopp coveret vil jeg tro, solgte Kagge verket og tjente flere titalls millioner kroner. Ganske rå historie som viser hvordan samtidskunst, musikk og marked ofte løper sammen i merkelige og magiske spiraler.
Ja, Nurse-coveret er gull - jeg kjøpte en gang en rød Sonic Youth-t-skjorte med en kul vri på Nurse-motivet. Og tenk å ha Kagges teft, kontakter, og økonomi! Jeg tenker forøvrig forbausende ofte på salige Ari Behn som lot en Nurse glippe mellom fingrene.
Når vi først er på Sonic Youth-sporet er det umulig å ikke nevne Gerhard Richter’s Kertze på Daydream Nation. Største skiva og største kunstneren, liksom.
Jeg kunne sprengt Kunstveggen.no med en rekke ulike artist+kunster, men nøyer meg med evig favoritt Yo La Tengo som har etpar bilder av den ganske gode Gregory Crewdson på And Then Nothing Turned Itself Inside-Out-skiva.
