Noen ganger har en flaks i livet.
Moren min og hennes venninne var tilfeldigvis utenfor Galleri Pushwagner i Oslo, og tilfeldigvis var Pushwagner selv innenfor - sto og blant annet signerte noen bøker som lå stablet. Han vinket, kom bort til døra og bukket dem ivrig inn - sikkert fordi det ellers var ganske folketomt i lokalet.
De så seg nysgjerrig rundt (ikke hver dag man blir dratt inn på visning av Pushwagner), og venninne bestemte seg for å kjøpe en av bøkene og fikk den personlig signert. Mamma, som har en ganske moderat interesse for kunst i utgangspunktet, var i ferd med å gå før hun husket at jeg hadde en noe større interesse for dette enn henne. Hun ringer meg derfor og hører om dette var et godt kjøp, hvorav jeg nesten hopper gjennom telefonen.
Mamma forteller han at jeg er en stor fan, og spør om han kan skrive en hilsen til meg. “Ja, da skal jeg skrive en liten beskjed” sier han. Mamma: “Og gjerne tegne noe også”. “Ja, da skal vi se - hm, selvportrett”. Etter han var ferdig med å tegne sa han også “det er sånn jeg vil gjerne huskes” (setningsfeilen er ikke min). Han ga til og med pennen han brukte som souvenir.
Resultatet:
Føles nesten for godt til å være sant, og har fortsatt puls på 350. Needless to say så er jeg nå på utkikk etter en brannsikker boks som er stor nok til et stykk biografi-bok med selvbiografi-portrett inni. Denne skal jeg ha til dagen jeg dør.
Pushwagner er rå!
(Synes historien er så kul at den er verdt deling 
)
