Galleri s.e / 11.04 - 13.05 / 2015
Kalfarveien 74B, 5022 Bergen www.gallerise.no
Originale malerier av kunstneren kan kjøpes online: www.artstore.no
Under utstillingen «The Rape of The Masters» i galleri s.e i Bergen viser den amerikanske kunstneren Tom Sanford malerier som tar utgangspunkt i kjente mesterverk fra kunstnere som Pablo Picasso, Leonardo da Vinci og Edouard Manet. Sanford har latt kommersielle kinesiske replikamalere produsere nøyaktige kopier som kunstneren selv har forvoldt seg på ved å male over igjen. Resultatet er Mona Lisa med burka, Barack Obama serverer Kim Jong-Uns hode på et sølvfat til Manets “Olympia” med påskriften «Je Suis Charlie» i store bokstaver under.
Tom Sanford bor og arbeider i New York og er kjent for sine karikaturiske oljemalerier med motiver fra populærkulturen, politikken og kjendisenes glamorøse verden. I samme utstilling viser han også ti portretter av Mao Zedong, også disse malt i Kina av replikamalere som er intetanende til at den kinesiske kommunistlederens ansikt vil bli overmalt med forskjellige innslag - fra Darth Vader og Mikke Mus til Fidel Castro. Sanford er født i 1975 i Bronxville, NY og har vist sine arbeider i utstillinger verden rundt og er et godt kjent navn i New Yorks kunstverden.
Under kan dere lese en artikkel om utstillingen, den kan også leses med bilder her: https://medium.com/@siljemengjasigurdsen_41230/tom-sanford-and-his-victims-ceaa951b389
Galleri SE er blitt et vakkert åsted av Silje M. Engja Sigurdsen
Politikk og kunst går igjen hånd i hånd, hele veien fra New York til Bergen, med veiledning av kunstneren Tom Sanford. Utstillingen The Rape of the Masters består av to separate serier som har til felles å peke på noe av det som er essensielt med samtidskunst - gjenbruk.
I tillegg kan denne utstillingen tenne gnisten i enhver person med kunnskap om vestlig kunsthistorie og sammenlignende politikk. Med referanser fra renessansen til postmodernismen, og forholdet mellom USA og Kina, er Sanford sin utstilling et friskt pust til det kommersielle kunstmarkedet i Bergen.
Mannen som etter oppfordring fra faren heller skulle vært utdannet økonom, fant større glede i malerkunsten. I løpet av en 15 år lang kunstnerkarriere har han gått løs på fortidens og nåtidens ikoner. Denne gangen er det noen av de vestlige kunsthistoriske mesterne som får gjennomgå under Sanfords pensel, i tillegg til det berømte portrettet av Kinas tidligere politiske leder, Mao Zedong.
Mao-licious
Den første serien har Sanford tilpasset hva som opprinnelig er det kjente portrettet av Mao Zedong, opprinnelig malt av Zhang Zhenshi i 1950. I denne prosessen har han fått dårlig betalt, men bemerkelsesverdig dyktige kinesiske malere til å produsere kopier av det berømte portrettet. Deretter har han fått maleriene fraktet til hans studio på Manhattan, hvor han mildt sagt har gjort noen endringer.
«Jeg likte spesielt denne ideen om kunstnerisk samarbeid med kinesiske malere, fordi det er en produksjonsmetode som etterligner faktiske globale produksjonsmetoder, samtidig som det reflekterer rundt kunstverdenens skjevhet mot håndverket og ferdighet.»
Med tanke på hvem Mao var, og hans fokus på nasjonal vekst uten utenlandsk innflytelse, blir det vanskelig å se forbi det politiske. I tillegg med Sanfords amerikanske bakgrunn, født i Bronxville, New York (1975), blir det politiske enda tydeligere. Også med tanke på dagens situasjon i Amerika, hvor nasjonen opplever et skifte i kulturell og politisk makt, er det i følge Sanford naturlig for en amerikaner å føle seg truet.
«Ønsket kommer ut av angst av å være en amerikansk kunstner som arbeider i slutten av et amerikansk århundre.»
I likhet med den populære retningen Street Art, så er Sanfords Mao-serie stappfull med referanser fra populærkulturen og politikk. Et viktig element med de tilpassede portrettene, er hvordan Sanford i hvert enkelt maleri har endret den ikoniske Mao ved å overlappe med kjente vestlige arketyper, for eksempel zombi, punk-rocker, cowboy og Star wars storm trooper. «Jeg håper at ved bruk av en ikonoklasme, kan portrettene leses som litt frekke, muligens aggressivt anti-kinesisk.»
Sanford er ikke den første som tar seg til rette på det berømte portrettet. Andy Warhol hadde også en fasinasjon for Kina og kunstneriske kontraster fra Vesten, hvor han produserte på midten av 1970-årene en serie etterligninger av Mao-portrettet. Slik kaster Sanford seg på en tradisjon av amerikansk fascinasjon og angst for Kina og dets ulikheter.
Et vakkert åsted
I tillegg ser det ut til at Sanford kaster seg på enda en kunstnerisk tradisjon, nemlig det å være en kompromissløs anti-romantiker. Med denne serien klarer han å trekke oppmerksomheten mot kunsthistoriens fetisj av store verk og deres verdi. De syv modifiserte mesterverkene er også laget av dårlig betalt, men bemerkelsesverdig dyktige kinesiske malere.
De modifiserte mesterverkene i Sanfords utstilling er preget av et mer kaotisk uttrykk. Med sterke farger og flere elementer, som for eksempel tekst og ulike lag av referanser, blir det samtidig kombinert med en omsorg og omtanke fra kunstnerens side.
For en kunsthistoriker er mye å ta fatt i når det gjelder Sanfords ferskeste utstilling, men for kunstneren selv har det vært lagt vekt på at dette ikke skulle være en intellektuell prosess å jobbe med mesterverkene, men snarere en emosjonell prosess.
«På dette stadiet virker det Avant-garde helt klart som en antikvert forestilling, og etter å ha blitt latterliggjort i flere tiår i populærkulturen, er det egentlig ikke dette som er min bekymring. Jeg tenkte på prosjektet som mindre intellektuelt og mer emosjonelt. Hvordan ville det føles å jobbe med et berømt maleri? Å utviske (og sannsynligvis ødelegge) et arbeid som man har den største respekt for?»
I prosessen med å «voldta» disse mesterverkene, har Sanford beholdt noen av elementene urørt. Slik blir de mer gjengkjelleig for publikum. Denne serien er i større grad preget av referanser fra musikk, litteratur og media.
«Jeg anser maleriene som noen av de ‘største hits’ innen malerkunsten. Jeg brukte disse spesielt kjente verker fordi ideelt ønsker jeg at betrakteren skal kunne gjenkjenne kildebildet, kanskje ikke med en gang, men jeg vil at bildet skal virke kjent.»
Hvis man ser bort i fra portrettet av Mao, syntes ikke den historiske konteksten som ligger til grunn for hvert enkelt verk til å være av betydning for Sanford. Det virker som om det i større grad handler om å forbedre berømte verk til å bli mer egnet for et moderne kunstnerisk uttrykk. I tillegg er dette en morsom utstilling, som jeg tror de fleste kan finne spennende og gøy, nettopp på grunn av Sanford sin evne til å trekke det eldre og etablerte inn i noe samtidig og popkulturelt.
