Dolk er Norges mest kjente anonyme person. Han har tjent millioner. Til slutt ble han lei av gatekunsten, gjenoppfant seg selv og flyttet inn i gallerivarmen. I dag åpner Dolks nye utstilling i kapitalsterke omgivelser på Tjuvholmen i Oslo.
Av Espen Arnold Hansen og Hallgeir Vågenes (foto)
Publisert 27.04.2017 - Oppdatert 27.04.2017 00:04
Kunstfenomenet Dolk: Norges mest kjente anonyme person
Dolk er Norges mest kjente anonyme person. Han har tjent millioner. Til slutt ble han lei av gatekunsten, gjenoppfant seg selv og flyttet inn i gallerivarmen. I dag åpner Dolks nye utstilling i kapitalsterke omgivelser på Tjuvholmen i Oslo.
Av Espen Arnold Hansen og Hallgeir Vågenes (foto)
– Jeg er vel den eneste Bergenseren som ikke har behov for å bli lagt merke til. Liker å holde meg i bakgrunnen, jobbe og la arbeidene snakke for seg, bemerker Dolk humoristisk, mens han pakker ut bildene til utstillingen «Feint» som åpner i dag på Galleri Brandstrup og henger frem til og med 20. mai.
Foran oss står en nokså vanlig mann i slutten av 30-årene. Slank. Nokså høy. Mørkt hår. Jeans og hettegenser. Du hadde ikke reagert om du hadde møtt ham på gata, men Dolk er et fenomen. Psevdonymet er et varemerke.
Dette er en av Norges mest kjente internasjonale kunstnere. Samtidig er han totalt ukjent. Akkurat slik vil han ha det.
Dette er hva vi vet: Dolk er født i 1979. Han er altså 37 eller 38 år, bosatt i Bergen.
– Det hevdes at du har vært så flink til å holde navnet ditt hemmelig at ikke engang ungene dine vet at du er kunstneren Dolk?
– Har ikke akkurat en barnehage med kids. Har få barn, kan du si. Én eller to har jeg. Nei da, men de er såpass unge at de ikke reflekterer over slikt.
POPULÆRT MALERI: Dolks variant på tidligere Bergen-ordfører Herman Friele var et meget populært innslag i bybildet. Foto: Fra boken Street Art Norway, Kontur forlag, 2010.
– De vet ikke hva du holder på med, altså?
– Jeg har bare ett barn. Blir dumt å lyve om slikt. Uansett, det har ikke begynt å bry seg om hva jeg gjør, mumler kunstneren lettere utilpass.
Det er virkelig snakk om å tviholde på anonymiteten.
– Mange forstår ikke det, men jeg har også snakket med mange som er kjente som sier at de selv gjerne skulle kunne skrudd tilbake tiden. Tror ikke at jeg hadde blitt superkjendis om jeg hadde stått frem, sier Dolk.
– Anonymiteten tilfører en viss mystikk til prosjektet?
– Jo, men det er ikke bevisst. Jeg malte jo ulovlig for mange år siden, så er det bare blitt sånn. Det har en logikk.
Inn i varmen
Etter å ha malt ulovlig med sjablonger og spraybokser på husvegger og fasader siden 2002, har Norges mest anerkjente gatekunstner flyttet sine arbeider inn i varmen – bokstavelig talt.
Lokalene til Galleri Brandstrup, som er blant landets største og viktigste, ligger på Tjuvholmen i Oslo. Det er glass, stål og moderne fasader. Dette er det moderne urbane Norge. En tumleplass for de rike, en lekegrind for dem som samler på kulturell kapital.
VERNET: Dette berømte motivet fra Vietnamkrigen fantes over hele Bergen en stund. Nå finnes kun ett veggmaleri igjen. Det er til gjengjeld vernet av kommunen.
Litt lenger bort på holmen ligger Astrup Fearnley Museet som er bygget av milliardæren Hans Rasmus Astrup, en av verdens viktigste kunstsamlere. På andre siden av Tjuvholmen allé holder Galleri Pushwagner til. Et steinkast unna ligger Galleri Fineart.
Dolk er ikke den første gatekunstneren som har krysset grensen til en helt annen verden hvor gallerister, samlere og kuratorer, forsøker å definere og skape et slags konsensus om hva som er god kunst og ikke.
Det er brutaløkonomi i et nøtteskall.
Kunst på dette nivået er en knapphetsvare. Som kun et fåtall mennesker har råd til å kjøpe.
Uhyre få kunstnere slipper over terskelen til de største galleriene. Det er her pengene finnes. Det er her store karrierer finansieres.
Fot innenfor
Dolk har en fot innenfor nå.
– Jeg innser det. Har jobbet uavhengig i mange år, blitt likt av allmennheten. Det jeg nå gjør er for min egen del, fordi jeg føler at jeg er vokst fra mitt eget uttrykk som har gjort meg kjent. Da får du mange reaksjoner fra dem som har samlet på arbeidene dine. Hva er dette her? Hvorfor gjør du dette?
I presseskrivet lister Dolk opp internasjonale tungvektere innen kunsten som har inspirert ham: Gerhard Richter, Franz Kline, Frank Stella, Christopher Wool og Mark Rothko. Navn hvis verker blir omsatt for hundrevis av millioner dollar i annenhåndsmarkedet.
– Jeg er veldig inspirert av ekspresjonistiske, abstrakte kunstnere fra 1950- og 60-tallet. Det er fordi de jobbet ekstremt annerledes, forklarer han.
Wikipedia: Verdens dyreste malerier
JAPAN 2012: Dolk lager flere opptil 10 meter høye stensiler på fasader i Tokyo, Osaka og Shiga. Han malte også innenfor det avsperrede området rundt kjernekraftverket i Fukushima. Dette veggmaleriet er fra Tokyo. Foto: DOLK.
For første gang har Dolk begynt å forklare hva han holder på med, konseptet bak.
– Har aldri trengt det før, har aldri vært interessert i det før. Da jeg malte på gaten skulle hver mann ha sin egen mening til arbeidet, men nå føler jeg det nødvendig å gi folk en liten startblokk, en liten dytt, slik at de skal forstå hva jeg jobber med, erkjenner han symptomatisk nok.
Dolks bruk av popkulturelle motiver i gatekunsten fordrer ikke tung kunstteoretisk bakgrunn. De fleste tar poenget umiddelbart når det er snakk om hans arbeider på husvegger og fasader i Bergen, Berlin, København, Barcelona, Oslo, Lisboa, Stockholm, Praha, Melbourne, Tokyo og Lofoten.
Kong Harald som Burger King
Ta bare «Burger King» fra 2006 som er laget i tre utgaver: Prince Charles, Kong Harald og Kronprins Haakon, fremstilles med en bursdagskrone i papp fra Burger King.
EGEN VRI: Dolks tolkning av meget berømt maleri. Foto: DOLK.
Mona Lisa retusjerer seg selv i verket «Last Mona». En sjimpanse skyter seg selv i hodet med en banan lik den Andy Warhol brukte på et Velvet Underground-plateomslag.
Prosjektet «Ghetto Spedalsk» fra 2008 var et samarbeid mellom Dolk og Pøbel. Duoen tok et urbant kunstuttrykk ut i ingenmannsland. De heldekkende veggmaleriene på et tyvetalls fraflyttede hus i Lofoten ble gjenstand for stor internasjonal oppmerksomhet.
Dolk laget også «Spray», en vri på Eddie Adams berømte foto fra Vietnamkrigen, hvor general Nguyễn Ngọc Loan henretter Vietcong-krigsfangen Nguyễn Văn Lém ved å skyte ham i hodet på kloss hold. Her er hodet byttet ut med en blomst og pistolen med en sprayflaske. «Spray» er i dag vernet av Bergen kommune som har rammet det inn i beskyttende plast.
KONGELIG PORTRETT: Dolks variant av Prince Charles. Foto: DOLK.
Veldig populært i hjembyen var også veggmaleriet av Bergen-ordfører Herman Friele i gangsterpositur med «bling, bling»-lenke om halsen, inntil det ble fjernet av veivesenet.
I 2006 begynte Dolk å lage trykk av sine arbeider. Han flyttet sjablongkunsten innendørs. Det brede publikum elsket det. Prisene steg. Millionene rullet.
– Du mister street-delen. Det er bare art igjen, sa Dolk en gang til Bergensavisen om hva som skjer når street art fjernes fra sitt naturlige element og inn i galleriet og til samleren.
I fjor tok Dolk steget helt ut med sin første utstilling som seriøs kunstner med dobbeltutstillingen «Rip On-Rip Off» på Galleri S.E. i Bergen.
– Det er det smarteste han har gjort, erklærte Aftenpostens kunstanmelder etter å ha sett «Rip on» hvor Dolk hadde lakkert en rekke metallplater, med samme overflate som nypolerte bilkarosserier og deretter skrapet opp lakken med nøkler.
BERLIN: Che i Dolk-versjon på Berlin-muren. Foto: ROLF M. AAGAARD.
Vandalisme på nytt nivå
Utstillingens kurator, Bjørn Follevaag, bemerket i et intervju med TV2 at Dolk også hadde skrapt seg gjennom lag på lag av meninger.
– «Keying», altså oppriping av biler, er et symbol aggresjon og forakt. Det er en gateguttaktig måte å kritisere folk med høystatus, de hjelpeløses kamp mot overmakten. Samtidig er det en interessant dimensjon med utstillingen at det er Dolk selv som har skapt de perfekte flatene, som han så riper opp. Det perfekte får seg en ripe i lakken. Og vi har alle en ripe i lakken, bemerket Follevaag.
Om det hadde vært en bil, ville vært hærverk. Nå ble det kunst. Men mange av Dolks fans foretrekker sjablonger og stensilkunst i stedet for lakk med riper.
– Hvor gatekunsten går videre er jeg ikke så opptatt av. Jeg driter egentlig i det. Har aldri gjort det for å være en del av noe, sier han.
LOFOTEN: Det berømte motivet av en sjimpanse som skyter seg selv med en Andy Warhol-banan. Foto: Fra boken Street Art Norway, Kontur forlag, 2010.
– Fikk du mange negative reaksjoner?
– Egentlig ikke. Tror ikke folk helt visste hva de skulle si eller mene. Folk ble satt litt ut. Mange forsto ikke vitsen med å ripe opp høylakkerte plater, mens jeg syntes det er et sinnssykt bra konsept som tar vandalismen til et helt nytt nivå som ser ut som høyverdig kunst, skikkelig bildekunst, men så er bare aluminiumsplater i et helt nytt samspill.
Også på utstillingen på Galleri Brandstrup finnes det referanser til gatekunsten.
– Jeg gjør det samme nå. Spraymaling. Overmaling. Tar det helt ut av kontekst for å lage god, tidløs kunst. Før jobbet jeg bare figurativt og fortalte historier med et bilde. Det gjør jeg nå også, bare med et annet formspråk.
BAK GITTER: Luftegården i nye Halden fengsel med graffiti kunst av Dolk. Foto: SCANPIX.
Tre av maleriene er nesten selvlysende.
– Har brukt maling som brukes på tyske utrykningskjøretøy, ambulanser, politibiler og slikt. Det er et element fra gaten som jeg har abstrahert. Det er slike ting jeg jobber med nå. Jeg konsentrerer meg om detaljer, ting som folk kanskje ikke tenker på, men som finnes i et bybilde.
– Også de andre maleriene er basert på overmaling, på mønsteret i rullebrettet som er designet for å få mest mulig maling inn i rullen, slik at en flate kan dekkes mest mulig. Jeg har laget kunst ut av noe som egentlig handler om å sensurere, forklarer Dolk.
Tar 40–50 prosent
Å samarbeide med veletablerte gallerier har sine fordeler. De tar gjerne 40–50 prosent av inntektene, men har ofte omfattende internasjonale kontaktnett.
– Har du besøkt kunstmesser noen gang?
– Flere ganger. Det har vært for å se hva som foregår. Det er en spesiell og ganske upersonlig setting, men kjempeviktig hvis du vil komme deg frem i verden, bli oppdaget av andre kunstnere og ikke minst andre gallerister, samlere og museer.
– Det er det som er bra med Galleri Brandstrup. De er til stede på slike messer. Vi har allerede snakket om arbeidene mine er bra nok til å komme ut. Det mener galleriet. Jeg er glad for å få en slik mulighet. I likhet med alle andre kunstnere vil jeg jo til New York.
– Jeg ser for meg at før eller siden blir du tvunget til å …
– … komme ut av skapet, mener du? Jo da, men det er ikke viktig for meg. Skjer det, så skjer det. Føler nesten at vi snakker om to separate personer, Dolk og meg selv. Vet ikke helt, jeg har gjort det så lenge at det føles naturlig.
LISBOA: Fange-motivet til Dolk på en vegg i Lisboa. Foto: Fra boken Street Art Norway, Kontur forlag, 2010.
11 millioner i 2013
De mest kjente Dolk-motivene er trykket opp og solgt i store opplag over hele verden.
I 2013, da utstillingen «Wildlife» dro et rekordpublikum til Galleri S.E. i Bergen, sto Dolk oppført med en skattbar inntekt på over 11 millioner kroner, meldte A-magasinet.
– Hva har du sopt inn på alle disse trykkene, det er snakk om mange eksemplarer. Det er mye Dolk i sirkulasjon over hele verden?
– Vel, når mediene skriver at det ble solgt arbeider for 600 000 kroner på tre minutter, så står det aldri noe om at det er flere involverte. For det første koster det en del å lage trykk. For det andre deles 50 prosent av inntektene med galleriet. For det tredje forsvinner det ganske mye i skatt. For det fjerde går mye tilbake til kunsten.
– Hva slags priser opererer du med i denne utstillingen?
– Mellom 200 000 og 300 000 kroner. De to store svarte koster 300 000. Men da må du igjen tenke på produksjonskostnadene. Platene koster 50 000 per stykk. Lakkeringen koster femten til tyve tusen per stykk.
NY SETTING: Dolk har solgt gatekunst for mange titalls millioner. Dette er noe helt annet – fra utstillingen som åpner på Galleri Brandstrup i dag. Foto: HALLGEIR VÅGENES.
Profesjonell billakkerer
Dolk opplyser at han ikke kunne lakkere bildene selv, fordi platene er av aluminium.
– Har brukt en profesjonell billakkerer. Han har nødvendig utstyr som kan sikret rett temperatur og trykk, slik at tørkingen blir best mulig. Hvis du forsøker dette selv i et studio blir du hjerneskadet. Dessuten lukter det maling av deg resten av livet, sier kunstneren.
Mannen i hettegenseren sier noe om at han aldri kommer til å gå fire år på yrkesskole for å lære å lakkere en bil. Alle pengene går ut, men han kan ikke bruke tid på å tenke på det. Det er bare å la det stå til.
– Produksjonskostnadene til den nye utstillingen er så store at jeg nesten ikke hadde råd til å betale en flybillett til Oslo. Nå er jeg helt på null. Fallhøyden er stor, men det får bli det det blir, sier Dolk.
